Merce-prinsen!

Jeg kan kalle meg selv en bilinteressert odelsjente, dog uten å være harry (håper jeg)!
For meg er det en frihet å kjøre bil, og jeg kunne gjerne kjørt uten mål og mening. Det er noe jeg likevel ikke tillater meg selv, da vi i disse trange tider må tenke på miljøutfordringene vi står overfor.

Det er litt usikkert om det er pappa, som eks-rallysjåfør og nåværende kjørelærer, som har påvirket denne interessen, men takke deg kan jeg likevel. Du har lært meg alt jeg kan om bilkjøring, sosial atferd i trafikken og ikke minst selvinnsikt. Du har gitt meg en interesse for eco-driving, og jeg kjenner meg stolt når jeg bruker mindre per mil enn deg, noe som tilhører sjeldenheten. Du har gjort meg til en ansvarlig sjåfør, lært meg viktigheten av å bruke blinklys både inn og ut av rundkjøringen, og hvor tidlig man kan skru over på fjernlys ved møtende biler i mørkets stund, selv uten å blende deres blå øyne. Du har lært meg å være en rolig sjåfør med god avstand til bilene rundt, som skjæra på tunet. Jeg kan takke deg for at jeg har blitt en stolt sjåfør i trafikken!

Og endelig er ventetiden over… Jeg kan med stor glede ønske velkommen til min nye firbente venn. Dog uten poter, men med stive gummihjul og skinnende hvit pels. Prinsen er en fryd for øyet og vekker iallfall min oppmerksomhet. Vi skal nok sammen klare noen mil på veien!

Jeg gleder meg til mange behagelige kjøreturer med deg i fremtiden.
Du vil være en bedre venn enn både tog og buss. Pendletiden er over for lengst…

BERT BERT!

IMG_4572

IMG_4606

IMG_4575

«Gutta» på tur!

Årets sommerferie ble innviet med en hyggtur til Tuddal. Målet med turen var å bestige Gaustatoppen, som råker hele 1883 moh. Det var tre fine damer på tur, søster Siri, tante Randi og odelsjenta selv. Vi satte kurs mandag formiddag og fulgte spor til fjells…

Endelig fremme på parkeringen ved Stavsro ramlet vi ut av bilen, en etter en. Den friske brisen pisket mot kroppen. På med ullgenser og gode sko, og vi var klare for å gå på do. Det var en skuffende start da det ville kostet oss en sjokolade allerede før vi hadde forlatt asfalten. Vi kneip igjen og turen var i gang. Det var ivrige Siri som ledet an i et duracell-tempo, som både tanta og odelsjenta jobbet hardt for å følge. «Åssen går det, gutta?», ropte hun flere ganger. Og joda, vi «gutta» klarte oss bra. Vi beskuet utsikten og omgivelsene underveis. Vi skrattet og lo, mens vi hørte skogens ro.

Etter halvannen times gange nådde vi omsider toppen, etter en høydestigning på 700 meter. Siri og Randi var raskt opp på platået hvor utsikten var som best, og hvor en sjettedel av Norge kom til synet. Jeg kjente skjelving i beina og satte meg fort ned et sted hvor jeg opplevde fjellet som tryggest. Vi pauset i kafeen og drømte om nystekte vafler som dessverre var utsolgt. Vi har før vært på tur, så medbragt proviant ble fort brakt på bordet. Da vi krefter hadde hentet var vi klare for å rulle ned igjen. Det svei i beina, ei fikk lårhøne og ei så spurv eller kråke, noe fugletitter Randi påstod var ravn. Uvitende og lattermilde kom vi oss trygt ned til asfalten og nystekte vafler på den gjerrige kafeen. Deretter vendte vi snuten mot Tuddal Høyfjellshotell, hvor vi skulle nyte en fire-stjerners middag.

Vi dusjet og ble bedt inn på rommet til tante. Hun hadde hintet om en «gulrot» som holdt enhver motivasjon oppe under turen. Bekymringen kom likevel da hun stod klar til å sende korken rett i taklampa. Med brusende blod og sultne mager skulle vi til å gå ned til middagen. Til vår store forferdelse oppdaget vi tidenes lengste gulvteppe i gangen utenfor værelsene. Den med kortest lortefall av oss alle tre målte opp 24 meter. Vi fikk senere informasjon om at teppet ble laget i samarbeid med kirken…

Det var imildlertid ikke noe kristent over middagen, ei heller ikke over det vi fikk i glassene. Vi koste oss vel og lenge, og avsluttet med en cognac i stuen hvor vi omsider fikk møtt kjempekokken og direktøren Einar. Han ble fort godt likt, og var for noen av oss kjent fra før. Vi takket for maten og takket for praten, sengen ventet.

Tusen takk for oss, Tuddal! Vi kommer gjerne tilbake, om du lar oss…
Og takk til et perfekt reisefølge. Jeg er gjerne med som privatsjåføren deres igjen…!

IMG_4609

Jentene er spente…

IMG_4629

Ingen tvil om hvor vi var på vei…

IMG_4615

Duracell-Siri venter på Kvikklunsj i kjent stil.

IMG_4734

Det var så vidt vi så noe hvitt…

IMG_4628

Heia Norge!

IMG_4619

But first, let me take a selfie…

IMG_4631

Norges flotteste utsikt!

IMG_4738

Den sprekeste tanta i by´n!

IMG_4739

Siri merket ikke noe til høyden og de 700 rett ned… Hun lengtet til Rjukan og strikkhopp!

IMG_4740

Lengre enn dette turte ikke odelsjenta bevege seg…

IMG_4640

Savnet etter Maestro kjentes på toppen, og Siri benyttet enhver anledning til å hilse på ukjente bikkjer i løypa…

IMG_4638

En velfortjent pause på Gaustatoppen kafé, husk vi skal jo også ned…

IMG_4642

Klare for nedstigning…

IMG_4652

Skååååål, sa Randi!

IMG_4698

Dette teppet er lengre enn et vondt år…

IMG_4655

Gratulerer jenter, vi klarte det!

IMG_4656

Nydelige omgivelser, nydelige damer.

IMG_4661

Dette bildet trenger ingen forklaring…

IMG_4716

Selvguidet tur dagen derpå, kanskje vi badstue sku´få?

IMG_4723

Mmmmmm… Velfortjent stopp på bakeriet i Kongsberg på hjemveien.

Sommer på jorda

Det er sommertid og fellesferien er snart ved veis ende. Det snakkes mye om det berømte været. Det er klart at det kan virke litt kjedelig med 15 grader i vannet og stiv kuling, men det er da ikke uten grunn vi har grønt gress og en lang jordbærsesong. Det kan til tider være frustrerende å ligge med pleddet over seg når man gjør et tappert forsøk på å brune kroppen. Det viser seg også vanskelig å planlegge dagen der været har innvirkning på aktiviteten.

Til tross for dette må vi ikke glemme den nydelige sommeren vi hadde i fjor! Det er lett å bli bortskjemt med slike temperaturer, og jeg kan vel også huske at vi klaget på været da også. Det var om mulig noe for varmt. Jeg forstår godt at værguden ikke har det beste ryktet på seg, men dog heller ingen enkel oppgave foran seg. Glem ei ordtaket; det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær!

Skal hunder og katter ha samme været som oss? Eller skal vi ha været for oss selv?
Dra lua godt ned folkens, så dere ikke fryser på Sunndalsøra…

Fortsatt god sammer fra odelsjenta!

bilde

Ebbe koser seg med sommer i Norge!

rømmegrøt

Rømmegrøt kan nytes når det både er varmt og kaldt i luften. Hjemmelaget – og smaker fortreffelig på Madame Tveten!

bilde

Drammen by er nydelig! Spesielt når solen skinner…

Fienden uten ben

Skrivesperre og høysesong. Odelsjenta har mye å henge fingrene i om dagene. Ikke bare skal hun være vertinne for flotte gjester på cafébesøk, men hun skal også være «mammaen» til lille Ebbe. Det har hun allerede vært i fire uker. Tiden flyr og tiden nytes. Lille Ebbe trives godt når han får gå fritt på gården blant gjester, maur og blomstring i hagen. Han er en nysgjerrig kar.

I helgen var han på jakt etter nye dufter, og ble plutselig skremt ut av skogens ro. Han var ikke seg selv da han kom ut av krattet, og ei ville han at sin «mamma» skulle se til hva som var galt med han. Etter en rask avgjørelse hastet vi avsted til «dyrelegevakten». Dyreklinikkene i Drammensområde var selvfølelig stengt. Strekningen fra Sylling til Drammen føltes som en evighet… Etter tre forsøk fikk vi endelig napp. Vi ble sittende utenfor dyrlegeklinikken å vente på at dyrlegen skulle dukke opp. Ansiktet til Ebbe begynte å hovne opp, og hevelsen vokste mens tiden gikk. Han skrek og hylte, og ble slapp og døsig. Mye tydet på at han hadde møtt en av sine skumle fiender.

Endelig kom dyrlegen. Vi ble låst inn på dyreklinikken og han begynte raskt å undersøke stakkars Ebbe, som ble sykere med tiden. Han fikk intravenøs behandling. Hevelsen fortsatte å vokse, og hodet hans så ut som en ballong. Det var en mindre blid hoggorm som hadde bitt Ebbe midt i ansiktet. Kanskje er dette hans siste møte med den slimete ålen? Det var uten tvil hans første…

Etter noen dager med avslapping er giften på vei ut av kroppen og hevelsen er gått ned. Det ser ut til at Ebbe er en tøffing, som tåler en støyt fra en grinete slange. God bedring lille prins. Du skremte virkelig dine kjære – så la det bli lenge til neste gang!

Jeg konkluderer med Sundes selvskrevne regle;
“Ebbe han skader seg på søndag, eller lørdag, eller fredag etter fire. Han kan ikke skade seg på onsdag, midt i arbeidstida med dyrlegen på plass. Nei får han vondt, får han vondt på en søndag, eller lørdag, eller fredag etter fire. Han har aldri hatt vondt på en mandag, så jeg venter med å lufte han da…”

image

Endelig i trygge hender… Det var godt å ha sin gode venn Tom i nærheten mens behandlingen pågikk.

image4

Hevelsen stoppet ikke å vokse til tross for motgiften han fikk.

 

image1

Ballonghode og lite fornøyd. Han er ekstremt god til å synes synd på seg selv.

 

image2

Han var nesten ikke gjenkjennelig i ansiktet. Heldigvis er han seg selv lik igjen.

 

 

 

 

Ebbes første fotoshoot

Det er noe som heter at man tidlig skal krøkes. Og det er vel ingen unntak for lille Ebbe. Jeg er så heldig å kjenne en dyktig fotograf. Han heter Per og er snill som dagen er lang. Som man ser av resultatet har han både utstyret og ferdighetene på plass. Det var en solfylt dag, og Ebbe synes å like all oppmerksomheten han fikk. Han strålte som en modell. Det var jo akkurat det han var.

Det finnes ikke tvil, Ebbe. Du er en vakker skapning. Når du plutselig en dag våkner opp som en skikkelig mann, ja da skal jeg være stolt av å leie deg gjennom Drammens gater. Tusen takk til deg, Per. Du var virkelig tålmodig. Ebbe ville satt pris på en ny runde når han får på seg et par kilo. Det var iallfall det han sa til meg…

150501-_P3A2794-168

150501-_P3A2829-238

150501-_P3A2855-290

150501-_P3A2844-268

150501-_P3A2879-337

150501-_P3A2901-381

150501-_P3A2928-436

150501-_P3A2994-568

150501-_P3A2952-484

150501-_P3A3084-747

Det er min dag i dag…

Det er vanlig i Norge å feire eller markere datoen man ble født på. Vi feirer altså at vi blir ett år eldre, mens vi resten av året klager på at livet går så altfor fort og at vi begynner å bli gamle. Et godt eksempel på dette er pappa som feirer sin 36-års dag en gang i året. Det er altså ikke tvil om at det er skummelt å bli voksen, men fødselsdagen vår feirer vi med Champagne og glede. Og det bør vi fortsette med, for det er tross alt de som feirer flest fødselsdager som blir eldst!

I dag er det odelsjenta sin bursdag. Jeg deler den med mange andre, men i mine øyne er det min bursdag og bare min. Hvem vil vel være foruten kaffe, kake, lys og blomster på sengen på selveste fødselsdagen sin? Hvem kan man forvente denne oppvartningen av når man er ene og synger solo? Jeg kan nok lære valpen mye, men her går det kanskje en grense. Det er nok best å sette over kaffen selv… Jeg får si som Odd Børretzen; «det er ingen spesielt stor dag for meg. Det er jo noe som skjer de fleste omtrent en gang i året».

Gratulerer så mye med dagen, Martis!
Nå begynner du jammen å bli gammel…

IMG_0169

Dette begynner å bli noen år siden…

bilde

Vi skal nyte dagen, sammen…

Bursdag

 

 

 

Barneoppdragelse er ingen spøk!

Det er menneskene som styrer verden. Dyrene rundt oss er uskyldige og uvitende om hva vi foretar oss. Likevel er de trofaste, samarbeidsvillige og godhjertet. Spesielt hundene. De blir fort et menneskes beste venn. Allerede merker jeg hvor bundet man blir til hunden sin, og hvor bundet hunden blir til oss. Det er gjensidig kjærlighet, men noen utfordringer finnes på veien…

Å oppdra en valp er slående likt å oppdra et barn, tror jeg da ihvertfall. Jeg har jo ikke gjort det sistnevnte enda, men jeg kan forestille meg at likhetene er store. En valp blir ikke levert med bruksanvisning, men dog med verdens mest sjarmerende øyne. Et par øyne som smelter en hundeeiers hjerte, og det kan være vanskelig å si nei i de øyeblikkene man burde. De skjønne øynene tror jeg de er skapt med for å gi oss dårlig samvittighet. Det stikker noen ganger helt inn i hjerterota til odelsjenta, og det allerede etter fem dager…

Min lille prins klarer seg ikke alene. Har har nettopp blitt sendt vekk fra sin mor og sine søsken. Den store verden skal utforskes, selv om han verken kan gå trapper, vet hvor han skal gjøre fra seg eller hvor han skal sove. Dette må læres, akkurat som et barn. Han er et barn. En rampete guttunge med frekke og sjarmerende manerer. Gardiner får ikke henge i fred, ei heller ikke skoene i gangen. Det er tydelig at det er mest spennende å utforske det han ikke får levert i fanget.

Allerede er jeg blitt veldig glad i deg, men jeg gleder meg til du blir mann!

IMG_4188

En beskrivelse av dette bildet er strengt talt ikke nødvendig… Rampen har våknet!

IMG_4197

Jeg har vel ikke gjort noe galt?!

 

 

Kjærlighet ved første blikk!

På gården passer det utrolig godt med gårdshund. En som kan vandre fritt på tunet og være sin egen herre. En som ønsker deg velkommen. En som er like blid hver gang den ser deg. På gården har vi hatt to flotte Newfoundlands hunder. Det er mye ansvar å ha hund, og det er trygt når noen andre har hovedansvaret. Da min søster fikk seg hund for åtte måneder siden gikk det opp for meg at jeg også er klar for å ta vare på en. En hund som kan være min beste venn. En ekte prins!

Odelsjenta var rimelig spent på fredag da hun skulle besøke sin potensielle bestevenn. Plutselig skulle jeg få meg egen hund. Det første han gjorde da jeg løftet han opp fra gulvet var å slikke meg på hånden. Det var ikke tvil om at han var den rette. Nysgjerrig, positiv og energisk. Sammen skal vi dele morsomme, spennende og fantastiske opplevelser. Du er en aldeles nydelig Boxer. En sjarmerende valp. Kjærlighet ved første blikk!

Velkommen til deg, lille prins!
Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med deg…

IMG_4198

IMG_4178

IMG_4169

IMG_4161

IMG_4183

Glasåsen – kor e du?

Ut på tur aldri sur heter det. Vel, det ble litt av en forestilling da Siri, Maestro og jeg skulle rusle en rolig tur til Glasåsen på Tranby i den herlige formiddagssolen. Ingen av oss hadde gått turen før, men vi alle syns det er gøy å teste ut nye løyper. Vi googlet litt før vi tok bena fatt. Åsen har flott utsikt over Lier, Drammen og omegn stod det, og den skulle ta omlag 30 minutter, en passende rundtur tenkte vi. Det var to muligheter, enten å gå mot solen eller med. Vi gikk mot, og deretter ble det mye motbakker og lite utsikt…

Etter en heftig start med kraftig stigning kom vi inn i skogen hvor det var både snø og myr. Siri plompet i den første mulige dammen og gikk resten av turen både blaut og illeluktene. Dog ikke grunnet hennes fotlukt, tvert i mot, det var naturens sikre tegn som hadde satt sine spor. Vi gikk og gikk, og stusset da vi plutselig begynte å gå nedover. Vi var begge sikre på at vi skulle på en topp, og at nedoverbakkene ville komme først etter at toppen var nådd. Vi dro frem telefonen og google maps, men det var lite hjelp med dårlig dekning…

Da vi hadde nådd kølabånn og ei trivelig trehytte fikk vi endelig dekning, men vi ble ikke noe klokere av å se oss selv på kartet blant milevis med skog. Vi fant en sti som vi trodde skulle ta oss til toppen, men da vi skimtet både Hørtekollen, Holtsfjorden og vår egen gård i det fjerne, ja da skjønte vi at her er det bare å vende nesen tilbake… Solen hadde selvsagt rukket å gjøre snøen både våt og lite samarbeidsvillig, så det var bare å finne frem trugene vi hadde pakket i sekken. Vi hadde jo tross alt forberedt oss godt og fjellvettreglene var godt innprintet i begges hoder.

Neste steg etter trugene ville vært «grav deg ned i tide». Vi er mest bekymret for at vi overså «det er ingen skam å snu»…

IMG_4068

Ut på tur, aldri sur!

IMG_4056

Fornøyde turister med godt mot.

IMG_4058

Utfordrende løyper. Bikkja tok sjansen…

IMG_4061

Glasåsen – kor e du???

IMG_4062

Denne merkingen skjønte vi lite av…

IMG_4063

Nesten hjemme i Sylling jo!

IMG_4072

Det ble kryssord og soling på terassen i stedet – bedre lykke neste gang!

 

 

 

 

 

 

 

Våryr…eller er det bare våronna?

Når snøen smelter og solen titter frem er det ikke bare energien og humøret som forbedres, men også iveren etter å gjøre det fint og hyggelig i hagen. Arbeidslysten dukker plutselig opp, og man ser nødvendigheten av å finne frem rake og trillebår. Det er uten tvil mye å henge fingra i når man er odelsjente og har ansvar for en hel gård. Det er en evig sirkel av arbeidsoppgaver som med glede gjøres og gir lykkefølelse. Eller er det alltid sånn?

Når du strever med å få singel og grus ut av plenen, og lurer på hvordan snøbrøytemaskinen hadde hjerte til å spyle den utover gresset? Eller når vannblemmene vokser mellom fingrene dine etter overdreven raking med høyre arm, da du overhodet ikke finnes kjevhendt? For ikke å nevne alle musklene som roper og skriker etter pause når melkesyren tar overhånd, nettopp fordi det er lenge siden de har vært i bruk? Jeg sier som Sunde, det er liten vits å rake gress når det alikevel må klippes når sommeren kommer…

Vi har ikke vondt av å streve litt, få stive muskler og noen vannblemmer. Det er en lykkefølelse å få være utendørs. Ja, det er en lykkefølelse å se det bli fint rundt seg. Det er en måte å ønske sommeren velkommen. Og velkommen er den, dog det kanskje er litt tidlig? Vi får først ta våren imot med åpne armer!

Våryr sier du? Ja det stemmer det…

IMG_4015

Med hansker, rake og trillebår er utstyret på plass, for å rake grass…

IMG_4007

En gammel vedovn fra Drammens Jern fungerer godt som blomsterpotte ved inngangsdøren.

IMG_4013

Kongler, kvist og høstens lauv skal vekk. Plenen skal se dagens lys og vokse seg grønn…

IMG_4032

Bekken sildrer og hestehoven blomstrer. Våren ønskes varmt velkommen!