Merce-prinsen!

Jeg kan kalle meg selv en bilinteressert odelsjente, dog uten å være harry (håper jeg)!
For meg er det en frihet å kjøre bil, og jeg kunne gjerne kjørt uten mål og mening. Det er noe jeg likevel ikke tillater meg selv, da vi i disse trange tider må tenke på miljøutfordringene vi står overfor.

Det er litt usikkert om det er pappa, som eks-rallysjåfør og nåværende kjørelærer, som har påvirket denne interessen, men takke deg kan jeg likevel. Du har lært meg alt jeg kan om bilkjøring, sosial atferd i trafikken og ikke minst selvinnsikt. Du har gitt meg en interesse for eco-driving, og jeg kjenner meg stolt når jeg bruker mindre per mil enn deg, noe som tilhører sjeldenheten. Du har gjort meg til en ansvarlig sjåfør, lært meg viktigheten av å bruke blinklys både inn og ut av rundkjøringen, og hvor tidlig man kan skru over på fjernlys ved møtende biler i mørkets stund, selv uten å blende deres blå øyne. Du har lært meg å være en rolig sjåfør med god avstand til bilene rundt, som skjæra på tunet. Jeg kan takke deg for at jeg har blitt en stolt sjåfør i trafikken!

Og endelig er ventetiden over… Jeg kan med stor glede ønske velkommen til min nye firbente venn. Dog uten poter, men med stive gummihjul og skinnende hvit pels. Prinsen er en fryd for øyet og vekker iallfall min oppmerksomhet. Vi skal nok sammen klare noen mil på veien!

Jeg gleder meg til mange behagelige kjøreturer med deg i fremtiden.
Du vil være en bedre venn enn både tog og buss. Pendletiden er over for lengst…

BERT BERT!

«Gutta» på tur!

Årets sommerferie ble innviet med en hyggtur til Tuddal. Målet med turen var å bestige Gaustatoppen, som råker hele 1883 moh. Det var tre fine damer på tur, søster Siri, tante Randi og odelsjenta selv. Vi satte kurs mandag formiddag og fulgte spor til fjells…

Endelig fremme på parkeringen ved Stavsro ramlet vi ut av bilen, en etter en. Den friske brisen pisket mot kroppen. På med ullgenser og gode sko, og vi var klare for å gå på do. Det var en skuffende start da det ville kostet oss en sjokolade allerede før vi hadde forlatt asfalten. Vi kneip igjen og turen var i gang. Det var ivrige Siri som ledet an i et duracell-tempo, som både tanta og odelsjenta jobbet hardt for å følge. «Åssen går det, gutta?», ropte hun flere ganger. Og joda, vi «gutta» klarte oss bra. Vi beskuet utsikten og omgivelsene underveis. Vi skrattet og lo, mens vi hørte skogens ro.

Etter halvannen times gange nådde vi omsider toppen, etter en høydestigning på 700 meter. Siri og Randi var raskt opp på platået hvor utsikten var som best, og hvor en sjettedel av Norge kom til synet. Jeg kjente skjelving i beina og satte meg fort ned et sted hvor jeg opplevde fjellet som tryggest. Vi pauset i kafeen og drømte om nystekte vafler som dessverre var utsolgt. Vi har før vært på tur, så medbragt proviant ble fort brakt på bordet. Da vi krefter hadde hentet var vi klare for å rulle ned igjen. Det svei i beina, ei fikk lårhøne og ei så spurv eller kråke, noe fugletitter Randi påstod var ravn. Uvitende og lattermilde kom vi oss trygt ned til asfalten og nystekte vafler på den gjerrige kafeen. Deretter vendte vi snuten mot Tuddal Høyfjellshotell, hvor vi skulle nyte en fire-stjerners middag.

Vi dusjet og ble bedt inn på rommet til tante. Hun hadde hintet om en «gulrot» som holdt enhver motivasjon oppe under turen. Bekymringen kom likevel da hun stod klar til å sende korken rett i taklampa. Med brusende blod og sultne mager skulle vi til å gå ned til middagen. Til vår store forferdelse oppdaget vi tidenes lengste gulvteppe i gangen utenfor værelsene. Den med kortest lortefall av oss alle tre målte opp 24 meter. Vi fikk senere informasjon om at teppet ble laget i samarbeid med kirken…

Det var imildlertid ikke noe kristent over middagen, ei heller ikke over det vi fikk i glassene. Vi koste oss vel og lenge, og avsluttet med en cognac i stuen hvor vi omsider fikk møtt kjempekokken og direktøren Einar. Han ble fort godt likt, og var for noen av oss kjent fra før. Vi takket for maten og takket for praten, sengen ventet.

Tusen takk for oss, Tuddal! Vi kommer gjerne tilbake, om du lar oss…
Og takk til et perfekt reisefølge. Jeg er gjerne med som privatsjåføren deres igjen…!

Jentene er spente…

Ingen tvil om hvor vi var på vei…

Duracell-Siri venter på Kvikklunsj i kjent stil.

Det var så vidt vi så noe hvitt…

Heia Norge!

But first, let me take a selfie…

Norges flotteste utsikt!

Den sprekeste tanta i by´n!

Siri merket ikke noe til høyden og de 700 rett ned… Hun lengtet til Rjukan og strikkhopp!

Lengre enn dette turte ikke odelsjenta bevege seg…

Savnet etter Maestro kjentes på toppen, og Siri benyttet enhver anledning til å hilse på ukjente bikkjer i løypa…

En velfortjent pause på Gaustatoppen kafé, husk vi skal jo også ned…

Klare for nedstigning…

Skååååål, sa Randi!

Dette teppet er lengre enn et vondt år…

Gratulerer jenter, vi klarte det!

Nydelige omgivelser, nydelige damer.

Dette bildet trenger ingen forklaring…

Selvguidet tur dagen derpå, kanskje vi badstue sku´få?

Mmmmmm… Velfortjent stopp på bakeriet i Kongsberg på hjemveien.

Sommer på jorda

Det er sommertid og fellesferien er snart ved veis ende. Det snakkes mye om det berømte været. Det er klart at det kan virke litt kjedelig med 15 grader i vannet og stiv kuling, men det er da ikke uten grunn vi har grønt gress og en lang jordbærsesong. Det kan til tider være frustrerende å ligge med pleddet over seg når man gjør et tappert forsøk på å brune kroppen. Det viser seg også vanskelig å planlegge dagen der været har innvirkning på aktiviteten.

Til tross for dette må vi ikke glemme den nydelige sommeren vi hadde i fjor! Det er lett å bli bortskjemt med slike temperaturer, og jeg kan vel også huske at vi klaget på været da også. Det var om mulig noe for varmt. Jeg forstår godt at værguden ikke har det beste ryktet på seg, men dog heller ingen enkel oppgave foran seg. Glem ei ordtaket; det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær!

Skal hunder og katter ha samme været som oss? Eller skal vi ha været for oss selv?
Dra lua godt ned folkens, så dere ikke fryser på Sunndalsøra…

Fortsatt god sammer fra odelsjenta!

Ebbe koser seg med sommer i Norge!

Rømmegrøt kan nytes når det både er varmt og kaldt i luften. Hjemmelaget – og smaker fortreffelig på Madame Tveten!

Drammen by er nydelig! Spesielt når solen skinner…

Det er min dag i dag…

Det er vanlig i Norge å feire eller markere datoen man ble født på. Vi feirer altså at vi blir ett år eldre, mens vi resten av året klager på at livet går så altfor fort og at vi begynner å bli gamle. Et godt eksempel på dette er pappa som feirer sin 36-års dag en gang i året. Det er altså ikke tvil om at det er skummelt å bli voksen, men fødselsdagen vår feirer vi med Champagne og glede. Og det bør vi fortsette med, for det er tross alt de som feirer flest fødselsdager som blir eldst!

I dag er det odelsjenta sin bursdag. Jeg deler den med mange andre, men i mine øyne er det min bursdag og bare min. Hvem vil vel være foruten kaffe, kake, lys og blomster på sengen på selveste fødselsdagen sin? Hvem kan man forvente denne oppvartningen av når man er ene og synger solo? Jeg kan nok lære valpen mye, men her går det kanskje en grense. Det er nok best å sette over kaffen selv… Jeg får si som Odd Børretzen; «det er ingen spesielt stor dag for meg. Det er jo noe som skjer de fleste omtrent en gang i året».

Gratulerer så mye med dagen, Martis!
Nå begynner du jammen å bli gammel…

Dette begynner å bli noen år siden…

Vi skal nyte dagen, sammen…

 

 

 

Dress, slips… og bondetupper!

Det hører sjeldenheten til at familien Fauske er i Osloområdet. Rett og slett fordi vi trives så godt på landet i kjente omgivelser og ikke alltid finner de gode grunnene til å reise innover mot hovedstaden. På en annen side ofrer vi mye for arbeidet vårt, og vi ble enige om å reise til Skøyen for å besøke et showroom med mulige artikler til den nye gårdsbutikken. Jeg tok med meg min mor, satte GPSen på riktig kurs og fartet i vei. Vi kjørte selvfølgelig feil med en gang vi ankom byen. Hvem fikk skylden? Jo det var veiviseren…

Vel fremme skimtet vi velstelte mennesker i fine uniformer. De aller fleste vi møtte på vår vei var kledd i skjorte, dress og skinnende sko. Det var tydelig at vi var i et flott område. Vi følte kanskje ikke at vi verken spankulerte eller var kledd som en av dem, men i byen var vi. Etter at vi hadde utført vårt besøk ble vi anbefalt å spise lunsj på et matmarked i nærheten. Vi syntes det hørtes interessant ut og tok anbefalingen på alvor.

Vi ble fristet av menyen og bestilte vår lunsj før vi rakk å se oss rundt. Til vår store overraskelse fant vi flere av de velkledde menneskene på restauranten. Ja, så og si alle var pent kledd med dressjakke og slips. Det var til og med rød løper forran inngangsdøren. «Jøss, jeg tror det er mange som nyter sin forretningslunsj her», sa mamma diskre. «Ja det er mange stilige og kanskje kjente mennesker her», sa jeg idet Bent Stiansen kom inn døren. Lite tenkte vi over at vi også var på forretningslunsj. Vi pratet løst og fast om hvor spennende det hadde vært å bo i dette området, men konkluderte med at vi verken ville hatt råd til å besøke markedet eller spist lunsj med disse velkledde menneskene.

Dress eller slips?! Vi er bondetupper og vi er stolte av det. Kle oss opp med bomsete gensere og hullete bukser, det er da vi føler oss som best…

Den røde løper glitret mot oss da vi nærmet oss inngangsdøren.

Røkt laks på sprøtt rugbrød. Nam nam.

Disk med ferskt kjøtt. Alt er økologisk!

Pølser i alle fasonger og størrelser for enhver smak…

Vi rakk også en tur innom Bærums Verk på hjemveien.

 

 

 

 

 

 

Forførende forhandlinger

Å kjøpe bil er en dyr invistering. Et godt tilbud tas gjerne imot og det er klart det er lov å forhandle. Pappa og jeg var nettopp på en liten rundtur hvor vi besøkte de mest interessante bilbutikkenen i Drammensområde. Intensjonen var ikke nødvendigvis å handle der og da. Vi hadde god tid og is i magen, men det var noen av bilene som fort skilte seg ut med odeljentas smak. De var nødvendigvis kanskje ikke av de rimeligste på markedet heller…

Dere som har handlet bil før vet at det bare i sjeldne tilfeller arbeider selgere som er av det sterke kjønn, nemlig damer. Det man oftest finner bak stilrene pulter i slike forretninger er stivpyntede menn med blaser og klikk-klakk-sko. Det er noe med å høre lyden av sko mot parkett blant glitrende nyheter som skriker «kom og ta meg». Det var en travel lørdag. Pappa og jeg tittet og tittet. Han fant fort ut at jeg ble tiltrukket av disse klikk-klakk-skoene. Jeg var heller ikke langt borte ved å raskt skjønne at det var noen lange øyne disse selgerene fikk da det kom inn en ung dame med en pappa som de tilsynelatende trodde skulle gifte henne bort.

Uten å avsløre for mye viste det seg å være et smart trekk. Den ene selgeren måtte spørre to ganger da han fikk nei på spørsmålen han hadde om sivilstatus. Jeg har ikke tenkt så nøye over hvorfor han spurte om det, men da han sa han kunne knipse et bilde av meg på panseret av bilen da forstod jeg at dette ikke var noen vanlig prosedyre. Jeg rødmet nok ikke, men han kunne spart seg. Deretter kom tilbudet han var svært stolt av. Og tilbudet var slettes ikke verst!

Et lite tips til dere mannfolk der ute som er på nybiljakt; send kona, samboeren eller elskerinnen inn i bilbutikken. Kle henne gjerne opp med skinninteriør og myke linjer, foruten å nevne klikk-klakk-sko. Gode tilbud vil hagle inn. Skal dere ha barnehageplass derimot, bør du nok ta turen selv…

Kjør rent med stil…

 

Lykke…

I den alderen jeg som odelsjente befinner meg i nå er det mer uvanlig å være alene enn å være to. Det er mer uvanlig å tenke på seg selv, enn å tenke som en familie. Jeg antar det er fler som er i mine sko, men desto flere er kommet mye lengre hva gjelder mann og barn og alt det der. Det er mange av mine nærmeste venner som allerede er gift, har fått barn og kjøpt bolig sammen med sin drømmepartner.

Da jeg var mindre drømte jeg om et tradisjonelt liv, og det tror jeg mange gjør. Det enkleste er jo tross alt det beste. Det var først og fremst viktig med utdannelse og god jobb. Deretter å finne mannen i sitt liv, gifte seg og kanskje til og med utvide familien med både en og to. Et liv i den rekkefølgen kan man kalle et typisk A4-liv. Jeg lever ikke slik akkurat, men aldri har jeg heller angret. Om jeg skal sette navn på min tilværelse ved hjelp av størrelsen på et ark, ja da ville nok A10 passet bedre. Det er ikke gitt at jeg vet hva som skjer i morgen, og det er heller ikke gitt at jeg vil like det. Det er jo dette som gjør livet spennende.

Til tider kan noen føle at det er synd på meg. At det vil ordne seg på et vis. Jeg får ofte spørsmål om hvordan det går med kjærligheten. Ja noen sier til og med at det er synd du ikke har funnet den rette, og blir på et vis overrasket over at jeg ikke har det. Da tenker jeg for meg selv; er det virkelig synd på meg? Handler livet kun om å finne den rette så man raskest mulig kan stifte familie? Er det dette som er med på å måle i hvilken grad man er lykkelig eller ulykkelig?

For noen er det nok riktig og viktig å ha kontroll på livet sitt i fom av løfter og ringer. For meg er det ikke det. Jeg trives så godt i mitt eget selskap at jeg tror jeg hadde takket ja. Ikke nok med at jeg trives med meg selv, men jeg må jo si at jeg klarer meg meget godt alene. Det er en deilig følelse. En følelse jeg kun vil gi slipp på den dagen jeg møter en som kan gi meg noe mer enn jeg kan gi meg selv.

Hvis du tror solskinn bringer deg lykke, da har du ikke danset i regnet…

5. generasjon

Gården vår har vært i familien i fire generasjoner. Det var min tippoldefar (Halfdan Tveten f. 1894) og tippoldemor (Lea Swang f. 1889) som representerte første generasjon, og de første i vår familie som drev gården på tradisjonelt vis. Min mamma overtok gården av sin mamma fordi hun var odelsjente, men det var bare nesten…

Odelsloven ble i 1974 endret fra å være den eldste gutten i søskenflokken som fikk odelsretten til å bli den førstefødte, uavhengig kjønn. Det er nærliggende å tro at dette er en del av likestillingen. For mamma velger jeg å anta at det var riktig for henne. Det virker som hun alltid har vært klar for å leve på en gård fra 1823, hvor gamle møbler, arkitektur og interiør blir bevart og brukt som det er. Et hjem hvor hun selv kan være sin egen sjef og styre sin hverdag med god kontroll på egen fritid. Men, er hun egentlig skapt for et slikt liv eller er det forventningene og situasjonen som spiller inn?  Ble hun dratt inn i en situasjon hvor det synes å bare være et rikig utfall eller var det dette hun virkelig ønsket?

Som 5. generasjon odelsjente er jeg blitt svært inspirert av min mor. Å være sin egen herre og kunne leve på en plass man er så glad, hva er vel bedre enn det? At vi for 10 år siden startet Madame Tveten er heller ingen ulempe. Tenk å kunne bo og arbeide på samme sted? Ja det skal vel sies at det ikke bare er positive sider med dette, men det blir hva man gjør det til. Og det tror jeg det er viktig å være bevisst på. Er jeg så lik min mamma at det var en grunn til at det var jeg  som ble den førstefødte? Og hvis det er tilfelle så er det vel mye mer mellom himmel og jord enn vi tror?

Er det bare sånn eller må det være sånn det bare er bare….

 

På jakt etter Northug

Den årlige skisprinten i Drammen sentrum er en folkefest, spesielt for innbyggerne i byen. Etter mange dager med forberedelser var det endelig klart for celebert besøk. Løypene på Bragernes Torg glitret i solen, og Petter Northug glitret i sporet. Han hadde til og med fått med seg sine kjære brødre, som før start sa de ville gi sin bror kamp under sprinten. Speakeren var i toppform, og la ikke skjul på at han heiet litt ekstra på den unge og lovende Marit Bjørgen. «Du skal ikke se bort i fra at hun vinner hele dritten,» sa han beskjedent. Vi gledet oss og jakten på Northug var i gang!

«Hvis Northug kommer, da kommer jeg,» sa min søster da vi diskuterte om vi skulle forville oss i Drammens gater under skisprinten, på jakt etter drømmemannen (til Siri). I følge hun selv er han både heit og sexy, ja mannen kan til og med snakke for seg. Når Siri og hunden Maestro følger han på tv, omtaler hun han bare som pappa. «Se Maestro, der er pappa på tv,» sier hun med et glimt i øyet. Maestro logrer og Siri sikler. For henne er han ikke pappa, men en real mann. En drømmemann. Hun blir både rødmende og fnisete når hun ser han, ja det virker til og med som om hun drømmer seg bort i trønderens selskap.

Det var folksomt i byen en onsdag formiddag. Med øynene åpne og jaktinnstinktet på topp fikk bikkja los og fulgte spor, og vi fulgte etter med agn og åte for å fange han, samme på hvilken måte. Til ære for denne mannen har jeg diktet en kort sang inspirert av helten Øystein Sunde og vårens jaktsesong…

Melodi: Hvor tar sokka mine veien
Petter Northug står der og venter,
og venter på å komme av sted.
Så tar han et byks i en liten jafs,
og han Northug ser vi aldri mer.
Han er en luring i sporet,
trekker aldri et lass uten gull,
og sammenliknet med elgejakt
blir Northug-jakt bare tull.

Ref.
For hvor tar Northug veien når de slipper han fri?
Det ville nok vært best om han var i hi.
Det er vanskelig å si, men han er nok bak ei li,
når sprinten er ferdig da har vi han på gli.

Etter flere heat forstod vi fort at det ikke var godt nok å være gratis tilskuer om vi skulle klare å komme ett skritt nærmere drømmemannen til Siri. Vi kunne kjenne svettelukten hans i det han suste forbi oss. Han var jo så nær, likevel så langt unna. Forvirret og fortvilet bestemte vi oss for at det neste år blir VIP-billetter og etterfest. En fest er vel det trønderen liker best… Gi han et glass eller to under bordet, så skal du få se hva han skjuler under skidressfôret!

Heia Northug – vi sees!

Med skinnjakke og hund med los er vi klare for «elgjakt» (les: Northugjakt)

Det var en vakker vårdag på Bragernes Torg.

Folkefest i Drammen!

Ikke vet jeg hvem som var mest spent på dagens fangst…

«Gratishaugen»

Dette var dessverre det nærmeste vi kom byttet. Bedre lykke neste gang!

 

 

 

 

 

 

Blod er tykkere enn vann

Blod er tykkere enn vann, og sterkere enn en tann, men på ingen måte bedre enn en mann…

Å gi blod er egentlig en ganske hyggelig opplevelse. For dere som ikke har gjort det før er det kanskje fort gjort å sammenlikne det med å ta blodprøve, og det er kanskje i det skumleste laget. Jeg tror vi som gir blod ofte har et annerledes syn på saken. Å gi blod er nemlig ikke så skummelt. Man blir møtt av hyggelig pleiere i det man kommer inn døren til blodbanken. Deretter må man fylle ut et skjema som gir svar på din seksuelle aktivitet, ja kanskje til og med din seksuelle legning. Dette etterfølges av et stikk i fingeren, før man er klarert til å sette seg i giverstolen. Her blir man sittende i minst 15 minutter. Man får servert saft, kjeks og brus om man ønsker, ja det er nesten som å være på café. I tillegg kan man slå av en hyggelig prat med pleieren. Min pleier og jeg var i det spøkefulle hjørnet i dag, og da jeg kommenterte at blodet mitt var veldig mørkt sa han: «Det er ikke rart for ei bondejente som deg. Vi som holder til her i byen, vi har blått blod. Blodet ditt har farge som en dronning». Og da var vi i gang. Jeg kommenterte i midlertid at han ikke er den flinkeste til å stikke i armen min, da det faktisk var litt ubehagelig denne gangen. Han beklaget så meget og la skylden på den kraftige vinden på utsiden av sykehuset. Jeg godtok unnskyldningen og så var vi plutselig på talefot igjen. Seansen ble avsluttet med oppsett av ny time og en gave fra Hadeland. Jeg begynner å få mange av de flotte vinglassene i skapet mitt.

Å gi blod er viktig. Som blodgiver kan man bidra til å redde liv. Som menneske er det noe av det enkleste og flotteste man kan bidra med… Gi blod!

Det er ikke så verst å kunne ligge med bena høyt og slappe av, samtidig som man får servering.

Brutalt? Nålen er ikke sååååå stor som den ser, sa pleieren..