Merce-prinsen!

Jeg kan kalle meg selv en bilinteressert odelsjente, dog uten å være harry (håper jeg)!
For meg er det en frihet å kjøre bil, og jeg kunne gjerne kjørt uten mål og mening. Det er noe jeg likevel ikke tillater meg selv, da vi i disse trange tider må tenke på miljøutfordringene vi står overfor.

Det er litt usikkert om det er pappa, som eks-rallysjåfør og nåværende kjørelærer, som har påvirket denne interessen, men takke deg kan jeg likevel. Du har lært meg alt jeg kan om bilkjøring, sosial atferd i trafikken og ikke minst selvinnsikt. Du har gitt meg en interesse for eco-driving, og jeg kjenner meg stolt når jeg bruker mindre per mil enn deg, noe som tilhører sjeldenheten. Du har gjort meg til en ansvarlig sjåfør, lært meg viktigheten av å bruke blinklys både inn og ut av rundkjøringen, og hvor tidlig man kan skru over på fjernlys ved møtende biler i mørkets stund, selv uten å blende deres blå øyne. Du har lært meg å være en rolig sjåfør med god avstand til bilene rundt, som skjæra på tunet. Jeg kan takke deg for at jeg har blitt en stolt sjåfør i trafikken!

Og endelig er ventetiden over… Jeg kan med stor glede ønske velkommen til min nye firbente venn. Dog uten poter, men med stive gummihjul og skinnende hvit pels. Prinsen er en fryd for øyet og vekker iallfall min oppmerksomhet. Vi skal nok sammen klare noen mil på veien!

Jeg gleder meg til mange behagelige kjøreturer med deg i fremtiden.
Du vil være en bedre venn enn både tog og buss. Pendletiden er over for lengst…

BERT BERT!

«Gutta» på tur!

Årets sommerferie ble innviet med en hyggtur til Tuddal. Målet med turen var å bestige Gaustatoppen, som råker hele 1883 moh. Det var tre fine damer på tur, søster Siri, tante Randi og odelsjenta selv. Vi satte kurs mandag formiddag og fulgte spor til fjells…

Endelig fremme på parkeringen ved Stavsro ramlet vi ut av bilen, en etter en. Den friske brisen pisket mot kroppen. På med ullgenser og gode sko, og vi var klare for å gå på do. Det var en skuffende start da det ville kostet oss en sjokolade allerede før vi hadde forlatt asfalten. Vi kneip igjen og turen var i gang. Det var ivrige Siri som ledet an i et duracell-tempo, som både tanta og odelsjenta jobbet hardt for å følge. «Åssen går det, gutta?», ropte hun flere ganger. Og joda, vi «gutta» klarte oss bra. Vi beskuet utsikten og omgivelsene underveis. Vi skrattet og lo, mens vi hørte skogens ro.

Etter halvannen times gange nådde vi omsider toppen, etter en høydestigning på 700 meter. Siri og Randi var raskt opp på platået hvor utsikten var som best, og hvor en sjettedel av Norge kom til synet. Jeg kjente skjelving i beina og satte meg fort ned et sted hvor jeg opplevde fjellet som tryggest. Vi pauset i kafeen og drømte om nystekte vafler som dessverre var utsolgt. Vi har før vært på tur, så medbragt proviant ble fort brakt på bordet. Da vi krefter hadde hentet var vi klare for å rulle ned igjen. Det svei i beina, ei fikk lårhøne og ei så spurv eller kråke, noe fugletitter Randi påstod var ravn. Uvitende og lattermilde kom vi oss trygt ned til asfalten og nystekte vafler på den gjerrige kafeen. Deretter vendte vi snuten mot Tuddal Høyfjellshotell, hvor vi skulle nyte en fire-stjerners middag.

Vi dusjet og ble bedt inn på rommet til tante. Hun hadde hintet om en «gulrot» som holdt enhver motivasjon oppe under turen. Bekymringen kom likevel da hun stod klar til å sende korken rett i taklampa. Med brusende blod og sultne mager skulle vi til å gå ned til middagen. Til vår store forferdelse oppdaget vi tidenes lengste gulvteppe i gangen utenfor værelsene. Den med kortest lortefall av oss alle tre målte opp 24 meter. Vi fikk senere informasjon om at teppet ble laget i samarbeid med kirken…

Det var imildlertid ikke noe kristent over middagen, ei heller ikke over det vi fikk i glassene. Vi koste oss vel og lenge, og avsluttet med en cognac i stuen hvor vi omsider fikk møtt kjempekokken og direktøren Einar. Han ble fort godt likt, og var for noen av oss kjent fra før. Vi takket for maten og takket for praten, sengen ventet.

Tusen takk for oss, Tuddal! Vi kommer gjerne tilbake, om du lar oss…
Og takk til et perfekt reisefølge. Jeg er gjerne med som privatsjåføren deres igjen…!

Jentene er spente…

Ingen tvil om hvor vi var på vei…

Duracell-Siri venter på Kvikklunsj i kjent stil.

Det var så vidt vi så noe hvitt…

Heia Norge!

But first, let me take a selfie…

Norges flotteste utsikt!

Den sprekeste tanta i by´n!

Siri merket ikke noe til høyden og de 700 rett ned… Hun lengtet til Rjukan og strikkhopp!

Lengre enn dette turte ikke odelsjenta bevege seg…

Savnet etter Maestro kjentes på toppen, og Siri benyttet enhver anledning til å hilse på ukjente bikkjer i løypa…

En velfortjent pause på Gaustatoppen kafé, husk vi skal jo også ned…

Klare for nedstigning…

Skååååål, sa Randi!

Dette teppet er lengre enn et vondt år…

Gratulerer jenter, vi klarte det!

Nydelige omgivelser, nydelige damer.

Dette bildet trenger ingen forklaring…

Selvguidet tur dagen derpå, kanskje vi badstue sku´få?

Mmmmmm… Velfortjent stopp på bakeriet i Kongsberg på hjemveien.

Sommer på jorda

Det er sommertid og fellesferien er snart ved veis ende. Det snakkes mye om det berømte været. Det er klart at det kan virke litt kjedelig med 15 grader i vannet og stiv kuling, men det er da ikke uten grunn vi har grønt gress og en lang jordbærsesong. Det kan til tider være frustrerende å ligge med pleddet over seg når man gjør et tappert forsøk på å brune kroppen. Det viser seg også vanskelig å planlegge dagen der været har innvirkning på aktiviteten.

Til tross for dette må vi ikke glemme den nydelige sommeren vi hadde i fjor! Det er lett å bli bortskjemt med slike temperaturer, og jeg kan vel også huske at vi klaget på været da også. Det var om mulig noe for varmt. Jeg forstår godt at værguden ikke har det beste ryktet på seg, men dog heller ingen enkel oppgave foran seg. Glem ei ordtaket; det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær!

Skal hunder og katter ha samme været som oss? Eller skal vi ha været for oss selv?
Dra lua godt ned folkens, så dere ikke fryser på Sunndalsøra…

Fortsatt god sammer fra odelsjenta!

Ebbe koser seg med sommer i Norge!

Rømmegrøt kan nytes når det både er varmt og kaldt i luften. Hjemmelaget – og smaker fortreffelig på Madame Tveten!

Drammen by er nydelig! Spesielt når solen skinner…

Fienden uten ben

Skrivesperre og høysesong. Odelsjenta har mye å henge fingrene i om dagene. Ikke bare skal hun være vertinne for flotte gjester på cafébesøk, men hun skal også være «mammaen» til lille Ebbe. Det har hun allerede vært i fire uker. Tiden flyr og tiden nytes. Lille Ebbe trives godt når han får gå fritt på gården blant gjester, maur og blomstring i hagen. Han er en nysgjerrig kar.

I helgen var han på jakt etter nye dufter, og ble plutselig skremt ut av skogens ro. Han var ikke seg selv da han kom ut av krattet, og ei ville han at sin «mamma» skulle se til hva som var galt med han. Etter en rask avgjørelse hastet vi avsted til «dyrelegevakten». Dyreklinikkene i Drammensområde var selvfølelig stengt. Strekningen fra Sylling til Drammen føltes som en evighet… Etter tre forsøk fikk vi endelig napp. Vi ble sittende utenfor dyrlegeklinikken å vente på at dyrlegen skulle dukke opp. Ansiktet til Ebbe begynte å hovne opp, og hevelsen vokste mens tiden gikk. Han skrek og hylte, og ble slapp og døsig. Mye tydet på at han hadde møtt en av sine skumle fiender.

Endelig kom dyrlegen. Vi ble låst inn på dyreklinikken og han begynte raskt å undersøke stakkars Ebbe, som ble sykere med tiden. Han fikk intravenøs behandling. Hevelsen fortsatte å vokse, og hodet hans så ut som en ballong. Det var en mindre blid hoggorm som hadde bitt Ebbe midt i ansiktet. Kanskje er dette hans siste møte med den slimete ålen? Det var uten tvil hans første…

Etter noen dager med avslapping er giften på vei ut av kroppen og hevelsen er gått ned. Det ser ut til at Ebbe er en tøffing, som tåler en støyt fra en grinete slange. God bedring lille prins. Du skremte virkelig dine kjære – så la det bli lenge til neste gang!

Jeg konkluderer med Sundes selvskrevne regle;
“Ebbe han skader seg på søndag, eller lørdag, eller fredag etter fire. Han kan ikke skade seg på onsdag, midt i arbeidstida med dyrlegen på plass. Nei får han vondt, får han vondt på en søndag, eller lørdag, eller fredag etter fire. Han har aldri hatt vondt på en mandag, så jeg venter med å lufte han da…”

Endelig i trygge hender… Det var godt å ha sin gode venn Tom i nærheten mens behandlingen pågikk.

Hevelsen stoppet ikke å vokse til tross for motgiften han fikk.

 

Ballonghode og lite fornøyd. Han er ekstremt god til å synes synd på seg selv.

 

Han var nesten ikke gjenkjennelig i ansiktet. Heldigvis er han seg selv lik igjen.

 

 

 

 

Det er min dag i dag…

Det er vanlig i Norge å feire eller markere datoen man ble født på. Vi feirer altså at vi blir ett år eldre, mens vi resten av året klager på at livet går så altfor fort og at vi begynner å bli gamle. Et godt eksempel på dette er pappa som feirer sin 36-års dag en gang i året. Det er altså ikke tvil om at det er skummelt å bli voksen, men fødselsdagen vår feirer vi med Champagne og glede. Og det bør vi fortsette med, for det er tross alt de som feirer flest fødselsdager som blir eldst!

I dag er det odelsjenta sin bursdag. Jeg deler den med mange andre, men i mine øyne er det min bursdag og bare min. Hvem vil vel være foruten kaffe, kake, lys og blomster på sengen på selveste fødselsdagen sin? Hvem kan man forvente denne oppvartningen av når man er ene og synger solo? Jeg kan nok lære valpen mye, men her går det kanskje en grense. Det er nok best å sette over kaffen selv… Jeg får si som Odd Børretzen; «det er ingen spesielt stor dag for meg. Det er jo noe som skjer de fleste omtrent en gang i året».

Gratulerer så mye med dagen, Martis!
Nå begynner du jammen å bli gammel…

Dette begynner å bli noen år siden…

Vi skal nyte dagen, sammen…

 

 

 

Kjærlighet ved første blikk!

På gården passer det utrolig godt med gårdshund. En som kan vandre fritt på tunet og være sin egen herre. En som ønsker deg velkommen. En som er like blid hver gang den ser deg. På gården har vi hatt to flotte Newfoundlands hunder. Det er mye ansvar å ha hund, og det er trygt når noen andre har hovedansvaret. Da min søster fikk seg hund for åtte måneder siden gikk det opp for meg at jeg også er klar for å ta vare på en. En hund som kan være min beste venn. En ekte prins!

Odelsjenta var rimelig spent på fredag da hun skulle besøke sin potensielle bestevenn. Plutselig skulle jeg få meg egen hund. Det første han gjorde da jeg løftet han opp fra gulvet var å slikke meg på hånden. Det var ikke tvil om at han var den rette. Nysgjerrig, positiv og energisk. Sammen skal vi dele morsomme, spennende og fantastiske opplevelser. Du er en aldeles nydelig Boxer. En sjarmerende valp. Kjærlighet ved første blikk!

Velkommen til deg, lille prins!
Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med deg…

Glasåsen – kor e du?

Ut på tur aldri sur heter det. Vel, det ble litt av en forestilling da Siri, Maestro og jeg skulle rusle en rolig tur til Glasåsen på Tranby i den herlige formiddagssolen. Ingen av oss hadde gått turen før, men vi alle syns det er gøy å teste ut nye løyper. Vi googlet litt før vi tok bena fatt. Åsen har flott utsikt over Lier, Drammen og omegn stod det, og den skulle ta omlag 30 minutter, en passende rundtur tenkte vi. Det var to muligheter, enten å gå mot solen eller med. Vi gikk mot, og deretter ble det mye motbakker og lite utsikt…

Etter en heftig start med kraftig stigning kom vi inn i skogen hvor det var både snø og myr. Siri plompet i den første mulige dammen og gikk resten av turen både blaut og illeluktene. Dog ikke grunnet hennes fotlukt, tvert i mot, det var naturens sikre tegn som hadde satt sine spor. Vi gikk og gikk, og stusset da vi plutselig begynte å gå nedover. Vi var begge sikre på at vi skulle på en topp, og at nedoverbakkene ville komme først etter at toppen var nådd. Vi dro frem telefonen og google maps, men det var lite hjelp med dårlig dekning…

Da vi hadde nådd kølabånn og ei trivelig trehytte fikk vi endelig dekning, men vi ble ikke noe klokere av å se oss selv på kartet blant milevis med skog. Vi fant en sti som vi trodde skulle ta oss til toppen, men da vi skimtet både Hørtekollen, Holtsfjorden og vår egen gård i det fjerne, ja da skjønte vi at her er det bare å vende nesen tilbake… Solen hadde selvsagt rukket å gjøre snøen både våt og lite samarbeidsvillig, så det var bare å finne frem trugene vi hadde pakket i sekken. Vi hadde jo tross alt forberedt oss godt og fjellvettreglene var godt innprintet i begges hoder.

Neste steg etter trugene ville vært «grav deg ned i tide». Vi er mest bekymret for at vi overså «det er ingen skam å snu»…

Ut på tur, aldri sur!

Fornøyde turister med godt mot.

Utfordrende løyper. Bikkja tok sjansen…

Glasåsen – kor e du???

Denne merkingen skjønte vi lite av…

Nesten hjemme i Sylling jo!

Det ble kryssord og soling på terassen i stedet – bedre lykke neste gang!

 

 

 

 

 

 

 

Våryr…eller er det bare våronna?

Når snøen smelter og solen titter frem er det ikke bare energien og humøret som forbedres, men også iveren etter å gjøre det fint og hyggelig i hagen. Arbeidslysten dukker plutselig opp, og man ser nødvendigheten av å finne frem rake og trillebår. Det er uten tvil mye å henge fingra i når man er odelsjente og har ansvar for en hel gård. Det er en evig sirkel av arbeidsoppgaver som med glede gjøres og gir lykkefølelse. Eller er det alltid sånn?

Når du strever med å få singel og grus ut av plenen, og lurer på hvordan snøbrøytemaskinen hadde hjerte til å spyle den utover gresset? Eller når vannblemmene vokser mellom fingrene dine etter overdreven raking med høyre arm, da du overhodet ikke finnes kjevhendt? For ikke å nevne alle musklene som roper og skriker etter pause når melkesyren tar overhånd, nettopp fordi det er lenge siden de har vært i bruk? Jeg sier som Sunde, det er liten vits å rake gress når det alikevel må klippes når sommeren kommer…

Vi har ikke vondt av å streve litt, få stive muskler og noen vannblemmer. Det er en lykkefølelse å få være utendørs. Ja, det er en lykkefølelse å se det bli fint rundt seg. Det er en måte å ønske sommeren velkommen. Og velkommen er den, dog det kanskje er litt tidlig? Vi får først ta våren imot med åpne armer!

Våryr sier du? Ja det stemmer det…

Med hansker, rake og trillebår er utstyret på plass, for å rake grass…

En gammel vedovn fra Drammens Jern fungerer godt som blomsterpotte ved inngangsdøren.

Kongler, kvist og høstens lauv skal vekk. Plenen skal se dagens lys og vokse seg grønn…

Bekken sildrer og hestehoven blomstrer. Våren ønskes varmt velkommen!

 

 

 

 

Prinsen på gummihjul

Jeg er glad i å kjøre bil. Og jeg er glad i å holde bilen min i stand. Som regel er han skinnende ren og polerende blank. Det er tross alt min prins. Mannen i mitt liv som aldri svikter meg. Snart er det tid for å bytte han ut. Han går jo ut på dato, og det er alltid like kjekt med en ny, sprek og fabrikkgodkjent prins. Jeg vil alltid huske min Volvo-prins, med city safe og on call system. Han kan kontrolleres gjennom en smarttelefon. Han kan til og med låses, overvåkes og settes i romantisk stemning ved kun å trykke på noen følsomme knapper. Slik er en ekte prins. En prins god nok for ei odelsjente.

I dag var det vårlig stemning på gården. Det var en deilig, mild dag. Fuglene kvitrer og solen tittet til stadighet frem bak de disige skyene. Det var en perfekt dag for dekkskift. Odelsjenta har sammen med sin far skiftet dekk i mange år. Det har liksom vært vår greie. Vi har mange greier sammen, men dekkskift er en av dem vi ser frem til. Vi får med iskald sjokolade fra mammas kjøleskap bort i garasjen til mormor, hvor skiftingen finner sted. I dag var jeg alene. Det var heller ingen sjokolade å skimte. Tiden var inne for jomfruskift. I omlag 30 minutter var jeg skitten på hendene, stiv i ryggen og sår på knærne. Jeg må si jeg klarte meg bra, og turen til Drammen på sommerdekk gikk prikkfritt.

Du vet du er ei ekte odelsjente når du kan skifte dekk. Til tross for kunnskapen savnet jeg deg i dag pappa. Å skifte dekk er ikke det samme uten deg. Nestegang slipper du ikke unna…

Med kubein, hammern og jekken…

Vinterdekkene er nå klar for å gå i hi.

Sommerdekkene er klare til å overta stafettpinnen.

Odelsjenta er møkkete og litt usikker på om dekkene vil sitte på helt til Asdølsvingen…

 

 

 

 

Harry med stor H…

Det er ingen hemmelighet at nordmenn foretrekker å handle i Sverige for å spare penger. Påsken er den tiden hvor svenskene tjener aller mest på oss naive nordmenn. Det sies at det har blitt en folketradisjon å dra til svenskegrensen på skjærtorsdag for å handle inn til påsken. En dag hvor nordmenn har arbeidsfri, mens svenskene har normal arbeidsdag. Harry-Trulsen & CO, barnefamilier og vennegjenger står i lange køer for å handle hos våre kjære naboer. Skal vi tro folk flest er det jo mye billigere å handle i Sverige.

Jeg har gjort et grovt regnestykke på transporten med en økonomisk Volvo fra Lier til Svinesund. Det vil koste omlag 200kr i drivstoff. I tillegg skal staten ha sin del av kaken, og det koster hele 180kr i bompenger tur/retur. Det er også fristende å tro at fok flest skaper behov de ikke trodde de hadde, og som de ønsket de ikke hadde, men som likevel blir realiteten på en slik harrytur. Fryseren fylles til randen med kjøtt og ost. Det er et sikkert tapsprosjekt hvor det lukter svinn. Er det virkelig penger å spare på å handle i Sverige? Er vi nordmenn så naive at vi snart burde revidere vitsene?

Vitsene om svensker, dansker og nordmenn. Vitser hvor svensker blir satt i dårlig lys både hva gjelder intellegens, vaner og handlinger. De kommer aldri godt ut av slike vitser de svenskene… Vi snakker nedlatende om svensker som kommer til Norge for å jobbe som servitører og hotellresepsjonister. Det verste er at de til og med er hyggeligere og mer serviceinnstilt enn nordmenn flest. Til tross for dette reiser vi helt til Sverige for å handle? Dobbeltmoralsk sier du?

Harry eller ei, til Sverige i en fei. Jeg blir ikke med nei, for den biffen blir seig. I lange køer på vinmonopolet? Jeg lar meg heller på terassen sole.

Heia Ola Normann – God påske!

Kø, vi står i kø…

GOD PÅSKE!