Som eldst av to søsken ble det naturligvis jeg som fikk retten. Slik er loven, og slik har den vært siden 1974. Likevel har jeg spurt meg, som den samvittighetsfulle jenta jeg er, er dette rettferdig? For å hjelpe meg selv med å finne et svar på dette har jeg prøvd å sette meg inn i samme situasjon som min søster befinner seg i. Jeg har forsøkt å forestille meg hvordan det ville vært om det var jeg som var yngst. Om jeg ikke hadde et valg, men måttet ta til takke med min søsters valg. For meg er denne tanken litt rar, komplisert og uvirkelig. Er den da slik for min søster?
Jeg kan vel ikke skryte på meg å ha funnet et godt svar på dette. Jeg minner meg stadig på at min søster og jeg er to ulike jenter. Ikke på alle måter, men kanskje på de områder hvor odelsretten spiller inn. Jeg er hjemmekjær og kunne nok ikke tenke meg å flytte langt fra bygda. Min søster er på den andre siden, bokstavelig talt. Hun har bodd fire år i utlandet. Dette er vel et godt tegn på at det er jeg som passer best på gården. Eller?
Hva om min søster, min beste venn og samtalepartner hadde vært odelsjente. Kanskje det var hun som var født med forventningen. Forventningen til å føre tradisjonen videre. Hadde det da vært annerledes? Hadde hun da ønsket å overta gården? Er det egentlig rettferdig at en skal ha retten? Finnes det andre måter å gjøre dette mer rettferdig på?
Det at gården jeg er odelsjente på nå har blitt en bedrift, det er jeg glad for.
Og min søster vet at hun er hjertelig velkommen til å drifte den sammen med meg…
Livet som odelsjente 
Kloke tanker og ord Martelene😄
LikerLiker
Tusen takk Marit :)
LikerLiker
Hei!
Det er en stund du har lagt ut dette ser jeg, men det var som å lese om meg og min søster!
I dette tilfellet er jeg hun som er yngst og nå bor i utlandet. Jeg og min søster har aldri snakket om odel, det har alltid vært et ikke-tema. Mine foreldre blir veldig oppgitt når jeg tar det opp, for det er jo hun som skal ta over! Jeg kjenner jeg blir utrolig lei meg over at det er slik, jeg elsker virkelig gården min, og tenke på at jeg ikke har noen mulighet til å bo der videre er ikke noe gøy.
Derfor har jeg prøvd å finne min egen vei; flytte så langt som overhode mulig og deretter ut av landet. Jeg vet ikke hvordan det er med din søster, men slik er det i allefall for meg.
Det høres veldig fint ut at du vil inkludere søsteren din i bedriften, hun blir nok veldig glad for det!
LikerLiker